Dåp og tungetale

Dåpen i vann - en bekjennelseshandling

Pinsevenner praktiserer dåp av troende, den såkalte baptistiske dåpsformen. Dåpen finner som regel sted i pinsemenighetens eget gudshus der det er tilrettelagt for dåp, eller dåpen kan skje utendørs i et vann eller en elv.
Dåpshandlingen skjer på grunnlag av personlig tro og et ønske om å knytte seg til den lokale menigheten som medlem. Dette har sammenheng med at dåpsbefalingen fra Jesu egen munn var knyttet sammen med kallet til "å lære dem å holde alt det jeg har befalt dere" (Matteus 28, 20). Dette mener man best kan realiseres gjennom et forpliktende menighetsfellesskap.

Dåpshandlingen foregår på den måten at dåpsforretter og dåpskandidat sammen går ned i vannet. Den som forretter, innleder gjerne med bønn hvoretter han døper vedkommende på grunnlag av følgende bekjennelse: "På din egen tro og bekjennelse og på Jesu Kristi befaling, så døper jeg deg til Kristus, I Faderens, Sønnens og Den Hellige ånds navn".
Så døpes dåpskandidaten ved å legges helt under vann og reises opp med ordene: "Oppreist med Kristus for å leve det nye livet med Ham".

Bibelen sammenligner dåpen med en begravelse der "det gamle mennesket" gravlegges (i vannet) for så å stå opp igjen som et nytt mennesket liksom Jesus er oppstått fra de døde.
Pinsevennenes lære er tydelig på at dåpen ikke er frelseshandlingen, men at den som døper seg allerede er frelst. Dåpen er derfor en bekjennelses- og lydighetshandling overfor Gud (Romerbrevet 6: 3-8).

"Mens de nå kjørte fram langs veien, kom de til et sted hvor det var vann, og hoffmannen sa: Se, her er vann, hva er til hinder for at jeg blir døpt? Filip sa: Tror du av hele ditt hjerte, så kan det skje. Men han svarte og sa: Jeg tror at Jesus Kristus er Guds Sønn! Så bød han å stanse vognen. Og de steg begge ned i vannet, både Filip og hoffmannen, og han døpte ham."
(Apostlenes Gjerninger 8: 36-38)


Tungetale i Den Hellige Ånd
- et bønnespråk med Gud

Noen ser på tungetale som noe merkverdig og ekstatisk, en slags religiøs trance. For dem som selv har personlig erfaring med tungetale, er det derimot til stor hjelp. Bibelen snakker om at vi ikke alltid vet hvordan vi skal be, men "Ånden selv går i forbønn for oss med sukk som ikke rommes i ord" (Romerbrevet 8, 26).
Tungetalen er dette bønnespråket som trer i kraft når man ikke bare vil be med egne tanker og ord, men også med sin ånd. Personen som taler i tunger har samtidig kontroll over seg selv og kan starte og slutte å tale i tunger når man selv vil. Dette skjer altså både i den personlige bønn og i fellesskap med andre kristne. Den åndsfylte personen bestemmer selv om man vil la tungetalen komme ut med stemmelyd eller holde det inni seg. Det er heller ingen begrensning på hvor dette kan skje.

Tungetale oppstod som et urkristent fenomen første gang på pinsedag i Jerusalem (Apostlenes Gjerninger 2). Det kom "et brus fra himmelen", det så ut som om ild satte seg på hver enkelts hode og disiplene begynte å tale i andre tunger - eller på andre språk. Resultatet av dette var at Jesu etterfølgere fikk en mye større frimodighet og glede, og de mottok også åndelige gaver som ble en manifestasjon på at Gud var med dem.
Det er derfor pinsevennene legger så stor vekt på å forkynne det budskapet som er knyttet til pinse og det som forandret noen redde disipler til å bli frimodige apostler.

Erfaringene rundt om i verden i dag bekrefter at det er de åndsfylte kristne som er de sterkeste støttespillere for menighetsvekst og framgang i Guds rike. Prioriteringen av denne forkynnelsen er nok mye av årsaken til at pinsebevegelsen har den klart største framgangen av evangeliske trossamfunn på verdensbasis i dag.

Tungetale og åndsfylde er naturligvis ikke forbeholdt pinsevenner. Innenfor en rekke andre kristne miljøer og organisasjoner, som OASE-bevegelsen, trosmenigheter, baptister, misjonsforbundsmenigheter, er det mange som har gjort erfaringer med tungetale og Den Hellige Ånds gaver.
Det er likevel liten tvil om at det i de fleste kirker og menigheter er behov for at flere kristne kunne oppleve et rikere kristenliv med et sterkere innslag av åndelige gaver. Her har Pinsebevegelsen vært banebrytende og holdt disse åndelige verdiene oppe i Norge siden gjennombruddet på 1900-talet.

"For den som taler med tunger, taler ikke for mennesker, men for Gud. Ingen kan forstå ham, men han taler hemmeligheter i Ånden. Den som taler med tunger, oppbygger seg selv. For når jeg ber med tunger, da er det min ånd som ber, men min forstand har ingen frukt av det. Hvordan er det så? Jeg vil be i ånden, men jeg vil også be med forstanden. Jeg vil lovsynge i ånden, men jeg vil også lovsynge med forstanden." (Vers fra Paulus første brev til Korint, kapittel 14)

------------------------------------------------------------------
For øvrig henviser vi til boken "Tro og Lære" skrevet av misjonær Alf Somdal og utgitt på Filadelfiaforlaget/Rex Forlag 1990. Den gir en bred innføring i og en samlet presentasjon av pinsevennenes tro og lære.

http://www.pinsebevegelsen.no